MENY

Nick Lowe

Renessansemennesket Nick Lowe er en av rockens store eminenser og musikalske connoisseurer. Hans foreløpig siste utgivelse er "The Old Magic” fra 2011, nok et kvalitetstungt album som har fått flotte kritikker. Høsten 2013 debuterer han med juelalbumet "Quality Street", som typisk nok for Nick Lowe's underfundige humor har fått slagordet "the kind of record that gives vulgar, tawdry commercialism a good name!" - det kunne ikke blitt formulert bedre...

To av hans låter har blitt gigantiske hits med andre artister: ”The Beast In Me” med Johnny Cash og Curtis Stigers’ ”(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love and Understanding” for soundtracket til Whitney Houston-filmen ”The Bodyguard” (1992). Sistnevnte er tidenes mestselgende soundtrack og har sørget for noen millioner dollar i velfortjente royaltyinntekter til Nick Lowe.

Nick Lowe har i intervjuer gitt to gode (og morsomme) forklaringer på sin bemerkelsesverdige musikalske utvikling. Til magasinet No Depression sa han i 2001 at det skyltes at han ”flyktet fra skarptrommens tyranni”. I 2007 fortalte Lowe New York Daily News, at hans største frykt var å fortsette å gjøre det samme som han gjorde da han var berømt.

Eller som skribenten Jim Farber observerte, ”Nick Lowes seneste utgivelser, illustrert ved ”At My Age”, har tatt ham vekk fra en verden av ironisk pop og livlig rock, og gitt ham en rolle som poetisk ballade-kunstner spesialisert i mørke stemninger og grasiøse melodier. Lowes fire siste album dyrker rikdomen som finnes i amerikansk roots-musikk. Og mens han henter det beste fra klassisk country, soul og R&B, skaper han sitt helt egne, elegante uttrykk.”

Nick Lowe begynte tidlig på 70-tallet sin karriere som leder av det banebrytende pubrockbandet Brinsley Schwarz, før han som produsent og solo-artist ble en av bærebjelkene i ”back-to-basics” bevegelsen som utviklet seg til punk og ”new wave” sent på 70-tallet og tidlig 80-tall. Som produsent står Nick Lowe bak historiske innspillinger med The Damned, Elvis Costello, The Pretenders, Graham Parker og Squeeze.

Til tross for hans massive innflytelse på punk og ”new wave” var Nick Lowe selv ingen punkrocker. Lowe var aller mest opptatt av å bringe tilbake tradisjonen med to og et halvt minutter lange pop-singler og hardtslående, konsis rock’n’roll, mens han krydret sin unike melodiske teft med sarkastisk humor. Hans tidlige singler og solo-album sprudlet over av avhengighetskapende hooks, bizarre innside-vitser og smittende energi som gjorde dem til noen av de mest lovpriste platene i sin tid.

Singelen ”(I Love the Sound of) Breaking Glass” fra debutalbumet ”Jesus of Cool” (1978) ga Nick Lowe hans første topp-10 hit. Etter å ha produsert Pretenders’ første singel, ”Stop Your Sobbing”, spilte Lowe inn sitt andre album, ”Labour of Lust” (1979), som ga ham enda en topp-10 hit i form av singelen ”Cruel to be Kind”.

I 1979 giftet Lowe seg med Johnny Cash’s stedatter Carlene Carter, hvorpå han produserte hennes to påfølgende album; ”Musical Shapes” (1980) og ”Blue Nun” (1981).

I 1980 dro Nick Lowe på turné med Dave Edmunds, Billy Bremner og Terry Williams under navnet Rockpile. Senere samme år spilte dette bandet inn albumet ”Seconds of Pleasure”, som inneholdt Nick Lowes ”When I Write the Book” og Eddie Phillips’ ”Teacher Teacher”, - begge to anstendige singelhits. Men Rockpile skulle ikke vare lenge, - de varte faktisk ut 1980 en gang.

Etter hvert som ”new wave” bølgen svant hen utover 80-tallet, vendte Lowe blikket mot sine musikalske røtter og country-rocken. Fra albumet ”Nick the Knife” fra 1982, via ”The Abominable Showman” (1983) og ”And His Cowboy Outfit” (1984), til “Rose of England” (1985) kan vi være vitne til en fascinerende artistisk utvikling fra å være tøff rocker til å bli en reflektert country-rocker. Men den melodiske teften forlot ham aldri, og i denne perioden fikk Lowe ytterligere to store singelhits med ”Half a Boy, Half a Man” (1984) og ”I Knew the Bride (When She Used to Rock’n’Roll)” (1985).

Mellom sine egne utgivelser, og skilsmisse fra Carlene Carter, fant også Nick Lowe tid til å produsere plater med John Hiatt, Fabulous Thunderbirds, Elvis Costello og Paul Carrack.

Albumet ”Party of One” fra 1990 ga Nick Lowe enda mer suksess på salgslistene, før han året etter dannet ”supergruppen” Little Village sammen med Ry Cooder, John Hiatt og Jim Ketlner. Dette var det samme bandet som spilte på John Hiatts store gjennombruddsalbum ”Bring the Family” i 1987. Little Village slet tungt med av indre stridigheter, så de rakk kun å gi ut et selvtitulert album i 1992 med en påfølgende turné, før de gikk hvert til sitt.

Nick Lowe revitaliserte karrieren sin i 1998 med albumet ”Dig My Mood”, som er en mørk og magisk miks av sentimentale kjærlighetsanger, R&B og country. Låtene ”Faithless Lover” og “Failed Christian” var umiddelbare klassikere.

Albumet ”The Convincer” fra 2001 utgjør på sett og vis en trilogi med ”The Impossible Bird” og oppfølgeren ”Dig My Mood”. Med sine tilbakelente countrylåter og mørke ”crooner ballader” plasserer ”The Convincer” seg godt midt i mellom disse utgivelsene. Selvom det låter dempet og mørkt, så innehar albumet en smittende livsglede og jovial humor.

Konsertkalender

BERGEN LIVE PARTNER